| ← Psalms (17/150) → |
| 1. | En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik! |
| 2. | La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er! |
| 3. | Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker. |
| 4. | Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier. |
| 5. | Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke. |
| 6. | Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord! |
| 7. | Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere! |
| 8. | Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge |
| 9. | for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig! |
| 10. | Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig. |
| 11. | Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden. |
| 12. | Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder. |
| 13. | Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd, |
| 14. | fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn. |
| 15. | Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse. |
| ← Psalms (17/150) → |