← Lamentations (3/5) → |
1. | Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris. |
2. | Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys. |
3. | Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag. |
4. | Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben. |
5. | Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie. |
6. | På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde. |
7. | Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge. |
8. | Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn. |
9. | Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete. |
10. | En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul. |
11. | Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig. |
12. | Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil. |
13. | Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer. |
14. | Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen. |
15. | Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke. |
16. | Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken. |
17. | Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er, |
18. | og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren. |
19. | Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle! |
20. | Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig. |
21. | Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe: |
22. | Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende. |
23. | Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor. |
24. | Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham. |
25. | Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham. |
26. | Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse. |
27. | Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom, |
28. | at han sitter ene og tier, når han* legger byrder på ham, / {* Herren.} |
29. | at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp - |
30. | at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån. |
31. | For Herren forkaster ikke til evig tid, |
32. | men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet; |
33. | for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn. |
34. | Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter, |
35. | bøier mannens rett for den Høiestes åsyn |
36. | eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det? |
37. | Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det? |
38. | Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår? |
39. | Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd! |
40. | La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren! |
41. | La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen! |
42. | Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt. |
43. | Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke. |
44. | Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem. |
45. | Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene. |
46. | De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender. |
47. | Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang. |
48. | Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under. |
49. | Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile, |
50. | før Herrens øie ser ned fra himmelen. |
51. | Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld. |
52. | Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak. |
53. | De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig. |
54. | Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt. |
55. | Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn. |
56. | Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring! |
57. | Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke! |
58. | Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv. |
59. | Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak! |
60. | Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig. |
61. | Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig, |
62. | mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag. |
63. | Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig. |
64. | Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning. |
65. | Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del. |
66. | Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel. |
← Lamentations (3/5) → |