| ← Job (2/42) → |
| 1. | Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte sig frem for Herren, og blandt dem kom også Satan og stilte sig frem for Herren. |
| 2. | Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har faret og flakket omkring på jorden. |
| 3. | Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han - en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde; ennu er han like ulastelig, og du har uten grunn egget mig til å ødelegge ham. |
| 4. | Men Satan svarte Herren: Hud for hud, men alt det en mann har, gir han for sitt liv. |
| 5. | Men rekk bare ut din hånd og rør ved hans ben og hans kjøtt! Da vil han visselig si dig farvel like i ditt ansikt. |
| 6. | Da sa Herren til Satan: Se, han er i din hånd; spar bare hans liv! |
| 7. | Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn, og han slo Job med onde bylder fra fotsålen til issen. |
| 8. | Og han tok sig et potteskår og skrapte sig med, der han satt midt i asken. |
| 9. | Da sa hans hustru til ham: Holder du dig ennu like ulastelig? Si Gud farvel og dø! |
| 10. | Men han svarte: Du taler som en av de uforstandige kvinner; skal vi bare ta imot det gode av Gud og ikke også det onde? Under alt dette syndet Job ikke med sine leber. |
| 11. | Da Jobs tre venner fikk høre om all denne ulykke som var kommet over ham, kom de fra hver sitt hjemsted: Elifas fra Teman, Bildad fra Suah og Sofar fra Na'ama; og de avtalte med hverandre å gå til ham for å vise ham medynk og trøste ham. |
| 12. | Men da de så op et stykke ifra, kjente de ham ikke, og de brast i gråt og sønderrev sine kapper og kastet støv op imot himmelen, ned over sine hoder. |
| 13. | Og de satt hos ham på jorden i syv dager og syv netter, og ingen talte et ord til ham; for de så at hans pine var såre stor. |
| ← Job (2/42) → |