←  Jeremiah (16/52)  →
1. Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:
2. Du skal ikke ta dig en hustru, og du skal ikke ha sønner og døtre på dette sted.
3. For så sier Herren om de sønner og døtre som fødes på dette sted, og om deres mødre som føder dem, og om deres fedre som avler dem i dette land:
4. En smertefull død skal de dø, ingen skal gråte over dem, og ingen begrave dem; til gjødsel på marken skal de bli, og ved sverd og hungersnød skal de omkomme, og deres lik skal bli til føde for himmelens fugler og for jordens dyr.
5. For så sier Herren: Gå ikke inn i sørgehus, og gå ikke avsted for å holde klage over en død, og vis dem ikke medynk! For jeg har tatt min fred bort fra dette folk, sier Herren, min miskunnhet og barmhjertighet.
6. Og de skal dø, både store og små, i dette land; de skal ikke begraves, og ingen skal holde klage over dem eller skjære i sitt kjøtt eller rake håret av for deres skyld.
7. Og ingen skal bryte brød til dem for å trøste dem i sorgen over en avdød, og ingen skal gi nogen trøstens beger å drikke når han har mistet far eller mor.
8. Og i gjestebudshus skal du heller ikke gå inn for å sitte hos dem og ete og drikke.
9. For så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Se, for eders øine og i eders dager lar jeg fryds røst og gledes røst, brudgoms røst og bruds røst bli borte på dette sted.
10. Når du da forkynner dette folk alle disse ord, og de sier til dig: Hvorfor har Herren varslet all denne store ulykke over oss, hvad er vår misgjerning, hvad er vår synd som vi har gjort mot Herren vår Gud?
11. da skal du si til dem: Fordi eders fedre forlot mig, sier Herren, og fulgte andre guder og dyrket dem og tilbad dem, men forlot mig og ikke holdt min lov,
12. og I har gjort verre synd enn eders fedre, I som alle følger eders onde, hårde hjerte uten å høre på mig,
13. derfor vil jeg kaste eder ut av dette land, bort til et land I ikke har kjent, hverken I eller eders fedre, og der skal I dyrke andre guder dag og natt, fordi jeg ikke vil gi eder nåde.
14. Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da det ikke mere skal sies: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn op fra Egyptens land,
15. men: Så sant Herren lever, som førte Israels barn op fra landet i nord og fra alle de land som han hadde drevet dem bort til. Og jeg vil føre dem tilbake til deres land, det som jeg gav deres fedre.
16. Se, jeg sender bud efter mange fiskere, sier Herren, og de skal fiske dem, og derefter sender jeg bud efter mange jegere, og de skal jage dem bort fra hvert fjell og fra hver haug og fra bergkløftene.
17. For mine øine er rettet på alle deres veier; de er ikke skjult for mitt åsyn, og deres misgjerning er ikke dulgt for mine øine.
18. Først vil jeg da gjengjelde deres misgjerning og deres synd dobbelt, fordi de vanhelliget mitt land med sine vederstyggelige avguders døde kropper og fylte min arvedel med sine avskyeligheter.
19. Herre, min styrke og mitt sterke vern og min tilflukt på nødens dag! Til dig skal hedningefolk komme fra jordens ender og si: Bare løgn fikk våre fedre i arv, falske guder, og det var ingen iblandt dem som kunde hjelpe.
20. Skal et menneske gjøre sig guder? De er jo ikke guder.
21. Se, derfor lar jeg dem denne gang kjenne, ja, jeg lar dem kjenne min hånd og min styrke, og de skal vite at mitt navn er Herren.
←  Jeremiah (16/52)  →